Det overordnede målet med Leve hele livet-reformen var «å bidra til flere gode leveår der eldre beholder god helse lenger, opplever at de har god livskvalitet, og at de i større grad mestrer eget liv, samtidig som de får den helsehjelpen de trenger når de har behov for det». Reformen hadde fem innsatsområder: mat og måltid, aktivitet og fellesskap, helsehjelp, sammenheng i tjenestene og mer aldersvennlige lokalsamfunn. Årsaken til at mat og måltid ble et eget innsatsområde var det faktum at mange eldre er eller står i fare for å bli underernærte. Mange spiser for lite og feil mat, noe som gjør de mer utsatt for fysiske og psykiske helseplager. Å bidra til at eldre spiser riktig og nok mat er like viktig for helsa deres som at de får de medisinene de trenger. STORT HANDLINGSROM OG VALGFRIHET Forsker Hilde Hatleskog Zeiner ved By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) på OsloMet har nylig levert en omfattende evaluering av reformen til Helsedirektoratet. Dette arbeidet har hun gjort sammen med kolleger på NIBR, Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Fakultet for helsevitenskap ved OsloMet og Vista Analyse. Spørsmål de blant annet skulle svare på var: hvordan og i hvilken grad gjennomførte kommunene eldrereformen, i hvilken grad bidro reformen til å endre prioriteringer, og å styrke den kommunale innsatsen for eldre. De skulle også vurdere i hvilken grad og på hvilken måte tiltak og virkemidler bidro til å nå målene med reformen. Sluttevalueringen peker på at det har vært vanskelig å synliggjøre effekter og resultater som direkte kan knyttes til Leve hele livet- reformen. Dette er som forventet med tanke på at reformarbeidet bare varte i fem år. Det er også slik at tilbud, tiltak og tjenester er tett knyttet sammen i kommunene. Likevel ser forskerne at det i slutten av reformperioden var i ferd med å utvikle seg en felles forståelse av hvordan kommunene kan og bør håndtere aldring i samfunnet. Dette utdyper forskerne Hilde Hatleskog Zeiner og Linda Almeé Hartford Kvæl, fakultetet for helsevitenskap ved OsloMet på denne måten til Kjøkkenskriveren: – På grunn av Leve hele livets form, har det vært vanskelig å gjøre sammenligninger både mellom innsatsområdene og mellom kommunene. Kommunene har hatt et stort handlingsrom i utformingen og gjennomføringen av Leve hele livet. De har kunnet velge både om de ville gjennomføre Leve hele livet, og hvilke tiltak de vil satse på innenfor de fem innsatsområdene. Det har altså vært stort rom for lokal variasjon og lokale tilpasninger. Basert på ulike datakilder kan vi si at det har vært en stor bredde i kommunenes tiltak og tilnærminger, fra spisevenn, endrede måltidsordninger, og samarbeid med lokalt næringsliv, til ernæringskartlegginger og systematisk ernæringsarbeid. SENERE MIDDAG En annen faktor som gjør sammenligning vanskelig, framholder de, er at det har vært vanskelig å fastslå hvorvidt lokale tiltak er iverksatt som en følge av reformen, eller om det dreier seg om tiltak som kommunene uansett ville ha satt i gang. – I spørreundersøkelsen som ble gjennomført som et ledd i evalueringen, er det kun en femtedel av kommunene som oppgir at ernæringskartleggingen er innført som et ledd i gjennomføringen av Leve hele livet. I intervjuer med våre seks casekommuner, finner vi videre at mat og ernæring er blitt viktigere, men at systematikken i arbeidet varierer og at det er uklart hvilken betydning Leve hele livet har hatt for kommunenes arbeid. På grunn dette, har forskerne i arbeidet med evalueringen først og fremst valgt å sammenligne kommunenes arbeid med systematisk ernæringskartlegging. Nesten alle kommunene forskerne har spurt har innført dette av beboere i sykehjem, og en stor andel gjennomfører slik kartlegging av mottakere av helsetjenester i hjemmet. I rapporten konkluderes det med at flere kommuner har en vei å gå når det gjelder systematisk ernæringsarbeid hos hjemmeboende skrøpelige eldre. Når det gjelder ernæringsarbeidet mer generelt, skiller evalueringen mellom kommunenes innsats overfor yngre, funksjonsfriske seniorer, hjemmeboende skrøpelige eldre, og eldre på institusjon: Yngre seniorer: Flere av kommunene rapporterer at de har etablert spisefellesskap for eldre personer i kommunen, enten gjennom et frivillig tiltak eller som et kommunalt lavterskeltilbud. Her får de muligheten til å spise i fellesskap med andre. Hjemmeboende skrøpelige eldre: Hjemmesykepleien bistår med brødmat og oppvarming av ferdigmiddager, som leveres en til to ganger i uken. Selv om søkelyset på mat og ernæring har bedret seg for yngre seniorer, er situasjonen fortsatt ikke helt optimal for eldre hjemmeboende med stort hjelpebehov. Her beskrives ofte mangel på matfellesskap, de blir ofte sittende å spise alene, og oppvarmet ferdigmat mangler ofte friske grønnsaker. Eldre på institusjon: Maten på institusjoner beskrives som god og næringsrik, med fire måltider daglig. Middagsmåltidet er flyttet til senere på dagen i de fleste kommuner. Selv om maten er god, kan Tekst: Elisabeth Strøm MANGE KOMMUNER HAR FORTSATT EN VEI Å GÅ Som følge av den femårige eldrereformen «Leve hele livet» har mat og ernæring blitt viktigere. Likevel varierer systematikken i arbeidet. Det er uklart hvilken betydning reformen har hatt for kommunenes arbeid, viser evaluering. Kjøkkenskriveren nr. 3-2024 36 Leve hele livet
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy