Kost- og ernæringsforbundet har i mange år arbeidet for at det bør innføres et offentlig skolemåltid i Norge. Stortingsvalget i 2021 var en milepæl. For første gang ble det flertall på Stortinget for skolemat, og i Hurdalsplattformen sa den nye regjeringen at man gradvis vil innføre et daglig sunt, enkelt skolemåltid. Mange jublet høyt i sky, og tenkte at dette vil være en quick fix. De av oss som har oppholdt oss på innsiden av et kjøkken i mer enn fem minutter var også begeistret, men samtidig så vi det fra en praktisk side. Selv om regjeringen Støre sa pene ting om skolemat, var det fremdeles ikke kjøkkenfasiliteter på skolene. Mangelen på kokker var like prekær som før valget. Hvordan skolemåltidet skulle organiseres, og ikke minst finansieres, forble uklart. Den største bekymringen var det andre som sto om skolemat i regjeringsplattformen: «…med frihet for skolene til å organisere dette selv.» Frihet høres vakkert ut, men i praksis var det dermed opp til den enkelte kommune å bestemme hvilket nivå skolemattilbudet skulle ligge på, når det eventuelt skulle innføres, hvis det skulle være et tilbud i det hele tatt. Så kom kommunevalget i september i år, som har ført til endringer i kommunelandskapet. Høyre gjorde et godt valg, og NRK forteller at rundt 66 prosent av Norges befolkning nå bor nå i en kommune som styres av Høyre. For skolemåltidet er dette et steg tilbake. For i skolematsaken går det et klart skille mellom høyre- og venstresiden. I utgangspunktet er alle partiene enige i at det er store utfordringer knyttet til folkehelse og sosiale forskjeller. Men der venstresiden mener et offentlig skolemåltid er en viktig del av løsningen, mener høyresiden at maten er foreldrenes ansvar, og at skattepengene bør brukes annerledes. Resultatet av ordene frihet for skolene til å organisere dette selv ser vi nå. Flere kommuner, blant demOslo, avslutter nå den påbegynte satsingen på skolemat. Man kan jo mene at det er uheldig at kommuner gjør om på vedtak de ikke er enige i, men vi har jo en regjering som har gjort reversering til en slags politisk standard. Dette kan man selvsagt krangle mye om, men det viser i det minste én ting: Hvis det skal innføres et offentlig skolemåltid i Norge, da holder det ikke med en setning i en regjeringsplattform, det må også lovfestes. Det kan ikke være slik at enkeltkommuner kan prioritere det bort. Videre må man ha et langsiktig perspektiv. Den svenske Riksdagen bestemte at det skulle innføres skolemat i 1945. Den siste skolen fikk skolemåltid først i 1973. Det tok altså 28 år. Det er grunner til at Sverige innførte skolemat, og ikke Norge. I 1945 var Norge fremdeles en ung nasjon. Vi hadde dårlig råd, landet skulle bygges opp etter krigen, så det var ikke penger til skolemat i tillegg. I dag har Norge masse penger, men verden har forandret seg. Det er urolige tider i Europa, vi har blitt flere eldre, alt koster penger, og alt har blitt dyrere. Noen skoler har innført skolemåltid, og kommer til å fortsette med det. Men hvis dette skal innføres i stor skala, altså på alle skoler, krever det tverrpolitisk vilje. Vilje til å gjennomføre store endringer, og vilje til å bruke mye penger. Slik verden ser ut akkurat nå, ligger dette langt fram i tid. Det er utfordrende for skolematsaken, samtidig er det nå slik demokratiet fungerer, og politisk arbeid handler ofte om å ta to skritt frem, og ett tilbake. Det er gode grunner til at man bør innføre et offentlig skolemåltid, og Kost- og ernæringsforbundet fortsetter å arbeide for dette. Arnt Steffensen Leder TO SKRITT FRAM, OG ETT TILBAKE FOR SKOLEMATEN 17 Tidsskrift for matomsorg. Utgitt av Kost- og ernæringsforbundet Kjære kollega
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy