ARNT STEFFENSEN LEDER KOST- OG ERNÆRINGSFORBUNDET arnt@matomsorg.no RAMMEAVTALER ER en kilde til både glede og frustrasjon. Glede fordi det sikrer forutsigbarhet både for kunder og leverandører. Frustrasjon fordi det er et system som gjør at noen få og store leverandører som regel vinner anbudene, på bekostning av de mange små. Tradisjonelt har anbudskonkurranser strenge krav knyttet til pris, volum, logistikk og bærekraft. Små virksomheter har ikke alltid mulighet til å levere på alle kravene, nettopp fordi de er små. Riktignok er det mulig å skreddersy anbudsrunder, slik at man kan kjøpe en viss mengde råvarer fra lokale produsenter. Problemet er at ordningen har vært lite kjent og reglene vært vanskelig å finne ut av, selv om Landbruks- og matdepartementet nok vil hevde det motsatte. For det kreves betydelig innkjøpskompetanse for å få dette til, og et tett samarbeid med kjøkkenet. Det er dessverre ikke alltid dette er på plass. Men det finnes lyspunkter. I vinter kom departementet med veilederen Oppskrift for mer lokalmat og lokal drikke. Det skal nå bli enklere for offentlige aktører å kjøpe lokale råvarer. Før var grensen 100 000 kroner. Nå er beløpet tredoblet, til 300 000 kroner. Det er gode nyheter for bransjen. Man peker på offentlige innkjøp. Det er en fornuftig tanke, og jeg vil tro at mange kjøkken i utgangspunktet vil være positive til å bruke flere lokale og økologiske råvarer. Men det er jo her ting ikke henger helt sammen. Budskapet så langt er at dette skal løses innenfor eksisterende rammer. Det er en fin måte å si at kjøkkenet ikke får ekstra penger. Samtidig som matprisene øker, samtidig som budsjettene strammes inn, samtidig som lokale og økologiske råvarer koster mer enn «vanlige» produkter. På Østlandet har kommunene Bærum og Lier satt i gang et prosjekt som de kaller Varelogistikk i Vestkorridoren. Kommunene erkjente at de brukte masse penger på mat i offentlig sektor, men at lite råvarer ble kjøpt fra lokale produsenter. De fant ut at de hadde en gyllen mulighet til å gjøre noe positivt for lokalsamfunnet. Kortversjonen er at kommunene legger til rette for at lokale produsenter og lokale kjøkken finner hverandre. Dermed kan lokale sykehjem, barnehager, skolefritidsordninger og offentlige kantiner servere egg, grønnsaker, frukt, bær og kjøtt fra like lokale produsenter. Uten at varene fraktes rundt store deler av Østlandet, fordi de skal innom grossister og sentrallagre. Flere kommuner ønsker nå å kople seg på ordningen. Og dette er ikke et unikt prosjekt. Lignende ordninger finnes også i andre steder i landet, som i Agder og Innlandet. Hva er så hemmeligheten? Det er noe så grunnleggende som politisk vilje. Politisk vilje til å planlegge og gjennomføre. I fellesskap har politikerne, innkjøperne, kokkene og leverandørene funnet fram til gode løsninger. De har rett og slett snakket sammen, til glede for miljøet, for de lokale produsentene, for kjøkkenene, og ikke minst for innbyggerne. Kost- og ernæringsforbundet applauderer dette. Vi har lenge ment at alle kommuner bør ha en mat- og måltidspolitikk, der man legger til rette for nettopp slike ting, for å skape best mulig matomsorg. Flere kommuner burde la seg inspirere, og kjøkkenene bør være pådrivere. Hva er så hemmeligheten? Det er noe så grunnleggende som politisk vilje. Politisk vilje til å planlegge og gjennomføre KJÆREKOLLEGA Lokalmat – fra ord til politisk handling 58 – UTGAVE 0325 KJØKKENSKRIVEREN
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy