ARNT STEFFENSEN LEDER KOST- OG ERNÆRINGSFORBUNDET arnt@matomsorg.no TIDLIGERE I HØST tok Andreas Viestad livet av en hane på Geitmyra. Hanen hadde lagt seg til en lei uvane med å angripe folk. Siden det er ugreit med dyr som angriper barn på et matkultursenter for nettopp barn, gjorde Viestad kort prosess. Han svimeslo hanen mot en hoggestabbe, før han svingte øksa. Dette filmet han og la ut på Instagram. Selv om Viestad fulgte retningslinjene for avlivning av fjørfe, ble det bråk og uro. Ikke uventet ble det diskusjoner i medier og kommentarfelt. Folk var opprørte, og dyrerettighetsorganisasjonen NOAH anmeldte Viestad for dyredrap. Jeg tenkte at engasjementet viste at avstanden mellom produsent og forbruker har blitt for stor, og skrev et forsøksvis neddempet debattinnlegg i avisa Nationen. Budskapet var at jeg støttet Viestad, at barn og unge ikke nødvendigvis har vondt av å få se hvor maten kommer fra, og konkluderte at regjeringen bør satse mer på faget Mat og helse, som er den naturlige arenaen i denne sammenhengen. Nationen ringte meg for intervju og reportasje. Ikke helt uventet ble det en noe hard vinkling, der artikkelen ble illustrert av et bilde der barn stirrer skeptisk opp mot et blodig slakt. Jeg påpekte at det må være en del av et pedagogisk opplegg, hvis barn skal være med på slakting. Dette avstedkom et motinnlegg fra NOAH, om at slakting av dyr ikke skal være underholdning. Det er jeg naturligvis enig i. Man skal ha respekt for råvarene, og avliving av dyr skal foregå på en måte som gjør at dyrene ikke lider. Samtidig viser dette hvordan man kan se ting på forskjellige måter. Der mange så Instagramposten som underholdning, så andre det som et pedagogisk grep, en nyttig påminnelse om hvor maten vår kommer fra. Diskusjonen kan vi se i en større sammenheng. Man skulle jo tro at slike debatter, enten det nå er knyttet til dyrevelferd, kostrådene eller Matnasjonen Norge, er et tegn på at vi er et folkeferd som er genuint opptatt av mat. Kanskje er vi det. I hvert fall i teorien. For det er dessverre lite som tyder på at det er sånn i praksis. Det er begrenset hvor mye barn og unge lærer om matlaging og råvarekunnskap. Ingen av fagene i grunnskolen har færre timer enn Mat og helse. 197 timer fordelt over ti år. Den tiden er også forbi, da familiene lagde alle måltider i hjemmet fra bunnen av. Mange unge går dermed ut i voksenlivet uten å vite hvordan man baker brød, eller hvordan man lager hvit saus. I butikkene møter de så en endeløs rekke av ferdigretter og stadig mer lettvinte løsninger i frysedisken, og venner seg til at dette er en fornuftig måte å ernære seg på. Én ting er hva dette betyr for kostholdet og helsa. En annen ting er at færre blir nysgjerrig på kokkeyrket. Heldigvis finnes det lyspunkter. Årets kandidater til Ingrid Espelid Hovigs matkulturpris, der temaet er nettopp rekruttering, er blant disse. Et annet lyspunkt kom nylig fra landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen (Ap). I statsbudsjettet settes det av 10 millioner kroner til opplæringskontorene, for å styrke rekrutteringen til restaurant- og matfag. Det er gode nyheter. Forhåpentligvis vil styrkingen gjenspeile bredden av muligheter denne bransjen har å by på. KJÆREKOLLEGA Hva hanen på Geitmyra kan lære oss 58 – UTGAVE 0525 KJØKKENSKRIVEREN
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy