Desember er måneden der alle er opptatt av mat. I ulike sammenhenger snakkes det varmt om hvor viktig det er med matomsorg og måltider. Det presiseres at det ikke bare handler om kosthold og ernæring, men også om matglede og mattradisjoner. Det fine er at det ikke er noen som er uenig i dette, uansett politisk ståsted, eller hvor man måtte stå i kostholds- og kjøkkendebatter ellers. Men festtaler og gode intensjoner står gjerne i kontrast til prioriteringer i hverdagen og den praktiske politikken. I høst har budskapet vært at alle kommuner må spare penger til neste år. Det er nedslående å se at mat og kjøkken påfallende ofte står i første rekke, når politikerne leter etter steder å kutte i budsjettet. I flere år har vi hørt at fagkompetanse er viktig, og at ungdommen må satse på yrkesfag. I vår bransje hører vi stadig at behovet for faglærte kokker er prekært, både i privat og offentlig sektor. Samtidig legger Oslo kommune ut en stillingsannonse der de ser etter kokk uten fagbrev, og i høst ser vi at kokkelinjer legges ned over hele landet. Faget Mat og helse, som burde vært en naturlig rekrutteringsarena for kokkefagene, er fremdeles det faget i grunnskolen med færrest timer, og som det satses minst på. Flere kommuner kutter nå mattilbudet til eldre hjemmeboende, selv om eldrebølgen for lengst er et faktum, og behovet økende. I Ålesund har de vedtatt å legge ned sentralkjøkkenet. Nytt kjøkken planlegges, men ikke før i 2032. Det gjenstår å se hvordan det går. Kommuneøkonomien er neppe bedre om åtte år, og midlertidige løsninger har en tendens til å bli permanente. I mellomtiden raseres et helt fagmiljø. Jeg frykter vi kommer til å se flere slike saker i tiden som kommer. Med økonomien i bakhodet er det derfor vanskelig å mobilisere den helt store jubelen over at et flertall på Stortinget ber regjeringen komme med en plan for hvordan skolemat skal innføres i 2026. Det har vært flertall på Stortinget i tre år. Skolemat står i regjeringsplattformen, likevel har regjeringen latt det ligge. Alt tyder på at vi får en ny regjering om ni måneder, og høyresiden prioriterer ikke skolemat. Venstresiden hadde en historisk mulighet til å innføre skolemåltidet, i hvert fall til å sette ordentlig i gang, men brukte den ikke. Så i sum er det i grunnen mye som ikke ser helt bra ut. Det virker rett og slett som ambisjonsnivået for offentlig matomsorg flere steder senkes fra å være ‘så bra som mulig’ til ‘bra nok’. Den gode nyheten er at de færreste kommer til å dø av det, men for fagets del er det grunn til bekymring. Dette viser nok en gang hvor viktig Kost- og ernæringsforbundets arbeid er. Det er ikke så mange der ute som arbeider aktivt for god matomsorg og ernæringskokkfagets ve og vel. Dette er tanker som er verdt å ha med seg inn i landsmøteåret 2025, der Kost- og ernæringsforbundets kurs skal stakes ut for de neste årene. I julefilmer og juleromaner er det som regel et punkt i handlingen der alt virker håpløst, der man tenker at ingenting kommer til å ordne seg. Men så går det på mirakuløst vis bra likevel. Nå tror jeg ikke vi skal satse på noe julemirakel på fagets vegne, men kanskje kan de gode julemåltidene minne politikere og beslutningstakere om viktigheten av god matomsorg og riktig matkompetanse. Og skulle det ikke skje, skal vi nok minne dem på det, også i 2025. God jul til dere alle! Arnt Steffensen Leder «BRA NOK» ER IKKE GODT NOK 15 Tidsskrift for matomsorg. Utgitt av Kost- og ernæringsforbundet Kjære kollega
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy