En person har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og atferd i forhold til mat, kropp og vekt begrenser livsutfoldelsen og livskvaliteten. Spiseforstyrrelser opptrer i hovedsak hos unge kvinner i alderen 15 til 40 år., men forekommer også blant gutter og menn. Selv om anoreksi er den tilstanden man som oftest legger merke til, er bulimi og overspising flere ganger hyppigere.
Flere studier antyder at ca. 0,2-0,5 prosent og 1-2 prosent av norske kvinner mellom 15 og 25 år har henholdsvis anorexia og bulimia nervosa.
Spiseforstyrrelser er ett samlebegrep for flere lidelser med beslektede karakteristika. Som oftest deles de inn i tre hovedgrupper anorexia nervosa, bulimia nervosa og uspesifiserte/atypiske spiseforstyrrelser.
Anorexia nervosa kjennetegnes av svært lavt matinntak og alvorlig undervekt, ofte kombinert med høyt nivå av fysisk aktivitet. Bulimia nervosa involverer regelmessig overspising med kompenserende atferd i form av trening, oppkast eller misbruk av avføringstabletter og kosttilskudd. De siste årene har det vært diskusjoner i ulike faglige miljøer om å inkludere flere tilstander under diagnosen spiseforstyrrelser, herunder ortorexia nervosa (overopptatthet av sunn mat), megareksi (kroppsbildeforstyrrelse) og overspisingslidelse/tvangsspisingslidelse (høyt matinntak uten kompenserende atferd).
Identitet og kontroll
Det er for mange vanskelig å forstå hva spiseforstyrrelser handler om og hvorfor de oppstår. Forenklet kan det sies at en person har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og atferd i forhold til mat, kropp og vekt begrenser livsutfoldelsen og livskvaliteten. Mat og kropp blir et ytre og indre språk for å skape identitet og kontroll, samt regulere følelser, eksistensielle spørsmål, selvfølelsen og livets utfordringer og problemer. Forskning tyder på at genetikk, familiære forhold, traumer, overgrep, slankepress, perfeksjonisme og negativt selvbilde kan predisponere for en spiseforstyrrelse. Mobbing, tap, konflikter, overvekt eller fedme i ung alder, tidlig pubertet, store prestasjonskrav, flytting og tidlig slanking er som oftest det som utløser en spiseforstyrrelse. Gjentakende familiekonflikter, komplikasjoner som følge av undervekt og feilernæring, negative reaksjoner fra miljøet og det at spiseforstyrrelsen oppleves som nyttig er faktorer som kan vedlikeholde sykdommen.
Ernæringsbehandling
Pasienter med spiseforstyrrelser trenger ofte innleggelser på sykehus eller institusjoner med riktig kompetanse for å bli friske. Dersom de er alvorlig undervektige (BMI under 15-16), har gått raskt ned i vekt eller har spist lite de siste ukene må de reernæres forsiktig for å unngå medisinske komplikasjoner som kan oppstå ved plutselig rask energitilførsel.
Kostlistene i denne behandlingsperioden er som regel lave på energi (800-1200 kcal). Pasienten gis tilskudd av ulike vitaminer og overvåkes nøye. Det er vanligst med en forsiktig økning på 100-200 kcal hver dag de første to ukene avhengig av pasientens helhetlige medisiniske situasjon.
Når pasienten er medisinsk stabil, kommer den neste fasen i behandlingen. Hos de undervektige pasientene vil det bety en fase hvor vektoppgang er ønsket. Dersom pasienten ikke er undervektig, er målet å stabilisere vekten på et nivå som gjør at pasienten kan ha et normalt matinntak og et normalt nivå av fysisk aktivitet. Hos undervektige pasienter øker energibehov raskere enn forventet. Dette medfører at energiinntaket må øke raskt og mye om vektøkning skal kunne oppnås. Kostlistene er derfor ofte på 2300-3000 kcal i denne perioden. Pasienter hvor vekten skal stabiliseres, spiser som regel etter kostlister på 1800-2200 kcal. Energimengden er avhengig av flere faktorer, herunder pasientens psykiske og medisinske tilstand og graden av fysisk aktivitet.
Ernæringsbehandling – mer enn bare mat
Målet med ernæringsbehandling er ikke kun å øke eller stabilisere vekten. Det handler også om normalisering av kostholdsvaner og forholdet til mat og måltider. Regelmessige, varierte og strukturerte hoved- og mellommåltider, samt måltidsstøtte er viktige deler av ernæringsbehandlingen. Måltidene skal så langt det lar seg gjøre være en positiv opplevelse, samtidig som de skal bidra til forutsigbarhet og trygghet. Pasientene skal øve seg på å spise ulike type matvarer, og det oppfordres til færrest mulig kostrestriksjoner, sære matvarevalg og spesielle dietter. Det er anbefalt at pasientene, når de er i stand til det, får hovedansvaret for både gjennomføringen og tilberedelsen av måltidene. Når det kommer til tilberedningen gjelder dette de kalde hovedmåltidene (frokost, lunsj, kveldsmat) og mellommåltidene, ettersom middagsmåltidet på institusjoner stort sett lages av kjøkkenpersonalet.
Det anmodes at kostplanene/menyene er varierte på smak, konsistens og type matvarer som brukes, ernæringsmessig fullverdige og ikke minst kulturelt og religiøst forsvarlige der dette er aktuelt. For å beholde mest mulig av verdigheten og autonomien bør pasientene ha mulighet til å velge mellom flere alternativer, så lenge det er praktisk gjennomførbart og forsvarlig. Tett samarbeid mellom kjøkkenet og kliniske ernæringsfysiologer er hensiktsmessig, da detaljert kunnskap om både matlaging og ernæring er nødvendig for å optimalisere ernæringsbehandlingen.
Kostholdsanbefalingene fra Helsedirektoratet skal etterstrebes i det lange løp, men i perioder kan denne pasientgruppen ha behov for mat med mer fett, proteiner, vitaminer og mineraler enn resten av befolkningen, enten i form av næringstilskudd eller berikede måltider. Slike justeringer av kostplanen og menyen bør gjøres i samarbeid med klinisk ernæringsfysiolog og kjøkkenpersonalet.
Mange aktører
Ernæringsbehandling antas å være en avgjørende, men langt i fra den eneste brikken i veien mot et friskt og sunt liv. Som regel er det mange aktører involvert, herunder pårørende, lege, psykolog, miljøpersonalet, lærere, fysioterapeut, klinisk ernæringsfysiolog, ergoterapeut, sosionom og kjøkkenpersonalet. Samarbeid basert på raushet, tillit, respekt og åpenhet er særdeles viktig i behandlingen. Til slutt er det viktig å påpeke at de fleste blir friske fra sin spiseforstyrrelse på sikt, selv om veien ofte er bratt, svingete og lang.
Fra Kjøkkenskriveren nr. 3-14
Ansvarlig redaktør: Elisabeth Strøm Tlf.: 911 55 994
Kjøkkenskriveren utgis av Kost- og ernæringsforbundet