Mat og måltider er en utfordring for mennesker som har ulike grader av demens. Med enkle grep er det mulig å sikre god væske- og ernæringsstatus, samt hindre vektnedgang.
Per fikk sin Alzheimer-diagnose før han hadde fylt 60 år. Dessverre er det ofte slik at en diagnose før fylte 65 år forverrer seg raskere. Dette var også tilfelle med Per, symptomene ble rask forverret og utviklet raskt fra mild/moderat til alvorlig demens.
Inga, Pers kone, merket stadig endringer i hans væremåte. Per hadde alltid vært en ryddig og pertentlig mann, men nå lot han ofte maten stå igjen på benken, klarte ikke å lage mat uten hjelp, eller orientere seg på kjøkkenet. Inga merket også at det å bruke bestikk stadig ble vanskeligere.
Per ble mer og mer rastløs og vandret mye rundt omkring. Han begynte å stå opp midt på natten, noe som førte til at Inga etter hvert ble veldig sliten. Per gikk kraftig ned i vekt selv om hjemmesykepleien var innom flere ganger daglig. Han kunne ofte putte ting i munnen. Han klarte ikke å kjenne om mat var fordervet, og kunne gjerne spise mat som han fant i søppelbøtta. Hvis han fikk velge, foretrakk han helst søte matvarer. Inga var redd for at han kunne spise ting som ikke var mat. Derfor saumfarte hun huset og fjernet gjenstander som kunne forveksles som mat, som stearinlys og dekorasjoner.
Inga var ennå en ung og oppegående dame, men med en ektemann hun ikke lenger kunne stole på, og som ikke kunne klare seg hjemme – selv med bistand fra hjemmesykepleie. Inga valgte å søke om høyere omsorgsnivå, også fordi de hadde barn som ennå bodde hjemme. Det var traumatisk for barna å se hvordan faren svant hen og ikke lenger kunne klare å utføre de enkleste oppgaver.
Inga tok tidlig opp med Per hvordan han kunne tenke seg videre behandling og på hvilke nivå. De var begge redd for at sykdommen kunne utvikle seg raskt og det var viktig å avklare mye før Per ikke lenger kunne være med å ta avgjørelser. Per hadde gjort seg godt kjent med diagnosen, og var klar over at det sannsynlig kunne bli en rask forverring av sykdommen.
Blant annet diskuterte de sykehjem, og livsforlengende behandling. Per ønsket et høyere omsorgsnivå hvis hans tilstand førte til at Inga ikke lenger følte seg trygg, og at det kunne gå utover barna. Per og kona hadde også avtalt og avklart at han ikke skulle ha livsforlengende behandling, som for eksempel kunstig ernæring.
Hovedmål i de enkelte fasene av demens:
Mild demens:
Mål: Opprettholde god væske- og ernæringsstatus, samtidig som en
opprettholder selvstendigheten.
Moderat demens/middels fremskreden demens:
Mål: Opprettholde god væske- og ernæringsstatus, samt en stabil
vekt (selvstendighet).
Alvorlig demens/langt fremskreden demens:
Mål: Omsorgsyter ser at måltidene møter pasientens behov, samtidig som en er innforstått med problemstillingen rundt ernæring i sluttfasen.
Sykehjemmet
Hjemme alene ble det vanskelig å følge opp hvor mye Per spiste i løpet av dagen. Da Per kom på sykehjemmet fikk han regelmessige måltider som var beriket og dette var nok til at vektnedgangen snudde.
For å hindre videre vekttap hos Per ble det gjort enkle grep, som å forenkle spisemiljøet med få matvarer og kontrast i dekketøyet. Per vandret mye, og det ble laget mat som enkelt kunne spises gående. Det ble passet på at han fikk drikke med høy næringsverdi, som næringsdrikker fra Apotek og E+ melk. Som mellommåltid ble han også tilbudt yoghurt og puddinger.
På sykehjemmets demens-avdelingen, var personalet svært opptatt av at beboerne skulle opprettholde så mye av sin funksjon som mulig. Måltider er med å markere tiden på døgnet og viktig å kunne mestre. Beboere med lik kognitiv funksjon ble oppmuntret til å sitte sammen. De ansatte passet på at toalettbesøket ble utført før måltidet, og at medisiner ble gitt i god tid før måltidet. Her ble det vektlagt at pleierne skulle sitte ned under måltidet og at telefoner og andre forstyrrelser skulle reduseres til det minimale. Det ble lagt vekt på at de som kan forsyne seg og smører egen mat skal oppmuntres til det, mens de som trenger hjelp blir assistert på lavest mulig nivå. Det er også svært viktig at de ansatte markerer at måltidet er over og reiser seg fra bordet.
Generelle fellestrekk ved moderat demens:
Glemmer å spise
Lar mat ligge på benken
Spise- og tyggevansker
Foretrekker søtt
Mister smaks- og/luktesans
Mister interessen for mat
Taper vekt- urolig/vandrer mye
Har vanskeligheter med å vurdere:
Spiser fordervet mat, identifiserer ikke smaken som dårlig.
Spiser ikke-spiselig produkter
Informasjon om inntak kan avvike fra faktisk spist
Tiltak: hjemmetjenesten og høyere omsorgsnivå
Sikre god munnhygiene/tenner
Server fingermat: viktig for «vandrere» og ved problemer med å håndtere bestikk
Variasjon i væsketilbudet
Søte matvarer med høy næringsverdi
Server én matrett om gangen- små tallerkener
Kontraster – tallerken og duk
Få matvarer, variasjon i tilbudet
Forenkle spisemiljøet
Matlukt i spiseområdet for å stimulere matlysten
Se etter gjemt mat
Fjerne gjenstander som kan se ut som mat
Monitorer mat- og væske inntak
Vektkontroll
Generelle fellestrekk ved alvorlig demens:
Kan gjemme mat i munnen
Gjenkjenner ikke mat
Tannprotese passer ikke/ønsker ikke
Glemmer å tygge
Vekttap
Utfordringer ved sammensatte oppgaver:
Må mates
Glemmer/kan ikke svelge
Tiltak:
Tilby næringsdrikker
God munnhygiene
Vurder behovet for kunstig ernæring/sondeernæring
Henvis til logoped for vurdering av svelgefunksjon
Konsistenstilpasset mat
Bytt på å gi kald og varm mat i samme måltid for å trigge svelging
Hygge rundt måltidet
Gi mat med verdighet – fortell hva som er servert og hva som kommer
La pasient holde kopp og bestikk så lenge det er mulig
Spis sammen
Tilrettelegging
Forberedelser
Forbered maten slik at alle blir sittende under hele måltidet. Dette skaper mindre uro.
Sett maten synlig og sørg for kontrast i dekketøyet. Sørg for få alternativer, men god variasjon av matvarer.
Toalettbesøk bør gjøres ferdig før måltidet. Medikamenter bør også gis i god tid før måltid hvis mulig. Dette er viktig for at pasienten ikke skal miste appetitten. Vurder egnet gruppestørrelse rundt bordet. Hvem passer sammen? Bruk gjerne bordkort. Sørg for god sittestilling.
Under måltidet
Den som hjelper: Sitt ned under måltidet
Plassering av maten: Sett den synlig
Gjør maten innbydende: Farger, lukt og smak
Praktiske hjelpemidler: Godt bestikk, sittestilling etc.
Unngå forstyrrelser: Telefon, TV, medisinering, toalettbesøk
Vurder rolig musikk til maten.
Servering: La pasienten forsyne seg/smøre maten selv så lenge det er mulig
Avslutning: Marker tydelig at måltidet er over.
KILDER:
Det gode måltidet, brosjyre, Helsevernetaten og GERIA
Planning Guide for Dementia Care at home: Alzheimer’s ass. South C. Wisconsin 2001