Stortingsvalg og matomsorg

Hva bør politikerne gjøre for å løfte den offentlige matomsorgen de neste fire årene? Vi har utfordret kompetente fagpersoner i bransjen til å si hva de mener er de største utfordringene i dag. Samtidig får de folkevalgte noen gode råd med på veien.

Sigrid-Helen Lucassen, fungerende kvalitetsrådgiver, avdeling Mat og drikke, Akershus Universitetssykehus

Hva mener du – fra ditt ståsted – er de største utfordringene innen offentlig matomsorg i dag?

Kvalitet på matomsorg er mer enn kun kvalitet på maten som serveres. Det handler også om kompetansen til de som utøver matomsorgen. Jeg er bekymret for at det ikke er nok matfaglig kompetanse i alle ledd i den offentlige matomsorgen. Vi har gode kjøkkensjefer til å lede kjøkken og gode kokker til å lage maten. Men, inntil det utdannes nok kokker til å dekke alle stillinger der det kreves matfaglig kompetanse, og det bevilges nok penger til å ansette kokker inn i disse stillingene, er det fortsatt ofte ansatte uten matfaglig kompetanse som skal sluttilberede og servere maten til pasient eller beboer. Det kan føre til at matomsorgen svikter i «siste ledd». Det utføres mye godt arbeid i mange institusjoner for å øke den matfaglige kompetansen i til ufaglærte ansatte, men det burde ikke være slik at alle sitter på hver sin tue og lager hver sin opplæring. Jeg mener at kompetansen disse ansatte trenger for å kunne utøve tilstrekkelig god og riktig matomsorg bør standardiseres på nasjonalt nivå, og være obligatorisk å gjennomføre ved ansettelse.

Hva er de tre viktigste rådene du vil gi til politikere som nå får ansvar for å bedre kvaliteten på den offentlige matomsorgen?

1. La alle ufaglærte ansatte som utøver matomsorg i offentlige institusjoner tilegne seg den samme matfaglige kunnskapen og kompetansen i en felles og nasjonal utdanning.
2. Underernæring skyldes mer enn mangel på god og riktig mat. Faktorer som livssituasjon, sykdom og bivirkninger av legemidler kan også medvirke til underernæring. Kjøkkenansatte må ikke få «skylden» alene for at pasienter og/eller beboere blir underernærte.
3. Valgløftene i stortingsvalg som skal gjennomføres på kommunenivå må følges opp med øremerkede midler over statsbudsjettet.

Erlend Eliassen, leder ernæringsfagarbeidergruppa Fagforbundet og avdelingsleder Sandefjord kommune

Hva mener du – fra ditt ståsted – er de største utfordringene innen offentlig matomsorg i dag?

Det er en stor utfordring at alle – fra kommuner til helseforetak – løser oppgavene forskjellig innenfor offentlig matomsorg. Det er opp til hver kommune hvordan man ønsker å jobbe. Dermed blir det lite samhandling og veldig forskjellig fokus. Når kommuner skjeler til hverandre, blir resultatet sjelden til det bedre. En annen utfordring er at arbeidet i denne sektoren ofte er personbasert, og ikke systembasert. Vi har mange eksempler på kommuner som gjør noe bra, men så faller alt sammen når det kommer inn nye ledere som har andre prioriteringer.

Hva er de tre viktigste rådene du vil gi til politikere som nå får ansvar for å bedre kvaliteten på den offentlige matomsorgen?

1. Få på plass en høyere utdanning for ernæringskokker. Etter at kostøkonomutdanningen ble lagt ned, har det oppstått et vakuum. Det finnes flere fagskoler, men disse utdanningene er gjerne korte og lite målrettede. Etter fagbrevet som kokk kan man ta bachelor i ernæring, men det er ikke nødvendigvis det man trenger. I dag er det syvende og sist økonomi som gjør ting utfordrende. Derfor er økonomi og ledelse vel så viktig. Som kjøkkensjef kommer man ingen vei med å si at «god ernæring er viktig for eldre» eller at «kokken er viktig». Man må kunne regne på det, være en tallknuser for å bli hørt.
2. Øk kokkens lønn. Som kokk på et sykehjem har man ikke mye lønn å leve av. Det er mye snakk om kos og klem innenfor denne bransjen. Det er på tide å snakke om lønn også. De store fagorganisasjonene må jobbe sammen om å få hevet satsene. Det er urimelig at det ikke skal lønne seg å ta en etterutdanning. Både økt lønn og høyere utdanning vil øke rekrutteringen til kokkeyrket.
3. Kommunene må stimuleres til å ta matsvinn og økologi på alvor. Men, å lage systemer, få kontroll og skape bevisstgjøring rundt matsvinn kommer ikke av seg selv. For å iverksette tiltak må det legges til rette for kompetanseheving.

Laila Røsholt Rød, sjefskokk og lærer på Restaurant og matfag, Signo grunn- og videregående skole.

Hva mener du – fra ditt ståsted – er de største utfordringene innen offentlig matomsorg i dag?

Den største utfordringen i offentlig matomsorg i dag er god nok økonomi til å velge de matvarene som er bærekraftige, næringsriktige og kvalitetsmessig riktig valgt. Offentlige institusjoner bør for eksempel ikke kjøpe kylling og kjøttdeig med saltvann. Sammenlignet med mat som serveres på oljesokkelen blir mesteparten av alt kjøttråstoff kjøpt fra utlandet. Hvorfor det?

Hva er de tre viktigste rådene du vil gi til politikere som nå får ansvar for å bedre kvaliteten på den offentlige matomsorgen?

1. Det bør være føringer på at maten har norsk opprinnelse, så lenge sesongen tillater det.

2: Innkjøpsavdelinger bør kunne ta valg på et kunnskapsbasert grunnlag i forhold til hvilke varer som blir valgt inn til offentlige institusjoner. For eksempel: Velge vaniljesaus basert på norske melkeprodukter eller vaniljesaus basert på mysepulver og kokosfett fra utlandet? Bærekraft kan tolkes på mange måter.

3. Norske offentlige institusjoner bør ikke støtte opp under Egne merkevarer (EMV).

Arnt Steffensen, leder Kost- og ernæringsforbundet

Hva mener Kost- og ernæringsforbundet er de største utfordringene innen offentlig matomsorg i dag?

Den store utfordringen er at tross alle stortingsmeldinger, strategier og retningslinjer fra departementer og direktorater, så ligger ansvaret for offentlig matomsorg i all hovedsak hos kommunene. Når ordene «kan» og «bør» brukes mest, og bare sjelden «skal», da blir det råd og anbefalinger, ikke påbud. I praksis blir det da opp til den enkelte kommune og institusjon hvor mye eller hvor lite man skal satse på matomsorgen, og ofte taper maten i konkurranse med andre gode formål. Forventningene fra stat til kommune bør bli klarere, og kommunens forventninger til den enkelte institusjon bør tydeliggjøres i en mat- og måltidspolitikk.

Hva er de tre viktigste rådene Kost- og ernæringsforbundet vil gi til politikere som nå får ansvar for å bedre kvaliteten på den offentlige matomsorgen?

1. Det må bli mer attraktivt å utdanne seg til kokk, ikke bare med tanke på lønn og arbeidsvilkår, men også faglig utvikling. Det finnes lite videreutdanning for ernæringskokker. Det vil være klokt å gi fremtidens kjøkkensjefer god kompetanse til å lede helseinstitusjoner. Videre bør regjeringen sette av midler slik at kjøkkenansatte i offentlig sektor får faglig påfyll om bærekraftig kjøkkendrift, slik de har gjort i Danmark.
2. Ikke-smittsomme livsstilssykdommer er en av vår tids største helseutfordringer. Dyrt å behandle, men billig å forebygge. Det gjøres mye positivt innen forebyggende folkehelse, men myke virkemidler som informasjons- og holdningskampanjer er ikke tilstrekkelig. Et kraftfullt og effektivt, men samtidig enkelt og billig grep vil være å påby at alle måltider som serveres i offentlig sektor følger kostrådene.
3. En eventuell ny regjering bør ikke falle for fristelsen å legge til side alle rapporter og kartlegginger som er gjort tidligere, fordi man forståelig nok ønsker å starte med blanke ark. Det faglige grunnlaget for stortingsmeldinger og retningslinjer rundt ernæring, mat og måltider er solid, og bør bygges videre på.