Nylig inviterte Statsforvalteren i Innlandet alle kjøkkenledere i sine 46 kommuner til en todagers samling. – Målet er at vi sammen kan videreutvikle mat- og måltidsgleden for innbyggerne i Innlandet, sier seniorrådgiver Turid Windjusveen Olsen.
Tekst og foto: Elisabeth Strøm
Matgledekorpset Innlandet var landets første pilotkorps for bedre mat og måltider etter initiativ fra Landbruks- og matdepartementet. Side 2019 har korpset vært på besøk i en rekke kommuner, og holdt fysiske og digitale kurs om mat og måltidsglede for beboere på institusjon og hjemmeboende. I løpet av disse tre årene har matgledekorpset fått tilbakemeldinger om at det er behov for en møteplass for ledere på institusjonskjøkken hvor man kan diskutere felles utfordringer og danne nettverk på tvers av kommunegrenser.
Samlingen på Lillehammer i november var et svar på dette ønsket. Og samlingen ble et historisk initiativ da mange av lederne aldri hadde møtt hverandre før. På programmet sto temaer som innkjøpsavtaler: lokalmat og konsistenstilpasset mat, matarven vår: tradisjonsmat, matsvinn og matrester, kjøkkenlederes betydning for mat- og måltidsgleder og samhandling. Medlem Hans Brimi var invitert for å fortelle om erfaringer som matgledekorpset har gjort seg siden oppstart.
Små tiltak, stor forskjell
Turid Windjusveen Olsen er ansatt ved enhet for mat og jord hos Statsforvalteren i Innlandet. Helt siden oppstart har hun vært «dirigent» for matgledekorpset. Med seg har hun sykepleier Gro Opsahl Fallingen fra helse- og omsorgsenheten hos Statsforvalteren, som også brenner for å synliggjøre og løfte fram hvor viktig ernæringskokken og institusjonskjøkkenet er i kommunen. Windjusveen Olsen sier erfaringene matgledekorpset har gjort seg så langt viser at det absolutt ikke er store, kostbare tiltak som må til for å skape endringer til det bedre.
– Gjengangeren er som oftest små tiltak som gjør stor forskjell, endringer som på ingen måte velter kommuneøkonomien, sier Windjusveen Olsen, og legger til:
– Og der det er vilje, der får man det til.
Synliggjøre ernæringskokken
Utfordringen i Innlandet er at de 46 kommunene jobber vidt forskjellig med mat og måltider. En ting er størrelsen på kommunene, en annen ting er hvordan kjøkkenet er organisert og hvor mye kjøkkenet samarbeider med avdelingene på sykehjemmene.
– Det er mye silotankegang i kommunene og hierarki rundt om på institusjonene. Vårt mål med denne samlingen er å løfte yrkesstoltheten og synliggjøre ernæringskokken som yrkesgruppe. Kjøkkenet må ta sin rettmessige plass på institusjonene, sier Gro Opsahl Fallingen.
Hun bruker underernæring og de nye retningslinjene som eksempel.
– Det finnes knapt ernæringsfysiologer ansatt i kommunene. Derimot har de kjøkken med fagfolk som har kompetanse på ernæring og kaloriberegning. Kommunene må i større grad nyttiggjøre seg av de mulighetene som finnes, for eksempel kan ernæringskokken hjelpe til med kaloriberegning for de pasientene som er i alvorlig underernæring. Slik kan de bidra sammen med sykepleier og fastlege/sykehjemslege med sin kompetanse i kartleggingen av pasienten.
Veien videre
Flere av deltakerne ga uttrykk for at de håper samlingen i regi av Statsforvalteren i Innlandet blir en årlig tradisjon. Innlandet har mange små kommuner og mange kjøkkenledere kjenner på faglig ensomhet i arbeidshverdagen.
– Det er for tidlig å si noe om veien videre. Kanskje kan vi legge til rette for webinarer om ernæring og spesialkost, som mange av deltakerne har ytret at det er behov for. Dele menyer og opprette en oppskriftsbank i regi av Statsforvalteren er også et ønske som har kommet opp. Ellers oppfordrer vi deltakerne til å bruke kontaktene de nå har fått aktivt og besøke hverandre for å utveksle ideer og erfaringer, avslutter Turid Windjusveen Olsen.
Artikkelen står på trykk i Kjøkkenskriveren nr. 6/22