Kjersti Berge Evensen har tatt doktorgrad i hvordan helsepersonell og kjøkkenansatte i helseinstitusjoner deler informasjon for å tilpasse seg pasientenes behov og ønsker. Hennes viktigste oppfordring til faggruppene er: Snakk sammen!
Tekst: Elisabeth Strøm
Det er ikke ofte institusjonsmat er gjenstand for oppmerksomhet på høyt akademisk nivå. I vår disputerte Kjersti Berge Evensen med en doktorgrad om hvordan helse- og kjøkkenpersonell på sykehus og helseinstitusjoner deler informasjon om mat og pasienters ernæringsutfordringer. I et helsevesen som blir mer og mer spesialisert, er det viktig at ulike yrkesgrupper snakker sammen og utveksler informasjon, for eksempel for å redusere forekomsten av feil- og underernæring, eller rett og slett for sikre at rett mat kommer fram til rett pasient. 13 helseinstitusjoner er med i studien – to universitetssykehus og 11 helseinstitusjoner i Oslo og Rogaland. Både helsepersonell, kjøkkenpersonell og matverter har blitt intervjuet.
Ulike ståsted
Evensen er psykologspesialist og er tilknyttet ledelse, økonomi og reiseliv ved Universitetet i Stavanger.
— Ut fra bakgrunnen din skulle det vært interessant å vite hvorfor du valgte mat på institusjoner som tema for doktorgraden din?
— Jeg hadde jobbet i administrasjonen i Helse Vest et par år da jeg søkte på denne doktorgraden. I jobben arbeidet jeg mye med systemer og strukturer i helsevesenet: Hvem får hvilket tilbud, hvordan flyttes pasienter mellom avdelinger og sykehus, hvordan samarbeider de ulike yrkesgruppene for å gi pasientene god behandling. Da jeg søkte på doktorgraden var temaet gitt, men jeg kunne velge hvilken innfallsvinkel jeg ønsket å studere temaet ut fra. Jeg valgte altså å studere hvordan to ulike faggrupper og to ulike deler av systemet deler informasjon for å klare å tilpasse seg pasientene, sier Evensen.
I omtalen av doktorgraden på nettsidene til Universitetet i Stavanger heter det at helsearbeidere og kjøkkenpersonell har ulik innfallsvinkel på hva som er god mat. Videre står det at det er helsepersonalet som legger vekt på om maten blir spist, ser fristende ut, har riktig tekstur osv. Kjøkkenpersonalet har en mer «teknisk» tilnærming.
— Mitt inntrykk er at kjøkkenpersonell for tiden er svært opptatt av dimensjoner ut over det rent tekniske. Er du av en annen oppfatning?
— Nei, jeg tenker det er et økende fokus på begge deler hos begge faggrupper. Og jeg er helt enig, kjøkkenpersonale har et økende fokus på dette. Men, det er ikke alltid det hjelper så mye når maten skal transporteres og tilberedes en annen plass av noen helt andre. Da opplevde kjøkkenpersonalet ofte at de mistet kontrollen. Dette blir presentert som en mulig forklaring på – eller en mulig teori – på mine funn; Faggruppene vurderer mat, måltider og servering ulikt og utfra ulike ståsted fordi de har ulik bakgrunn og har ulike oppgaver knyttet til mat og matservering.
Gjør dere tilgjengelige
Ett av funnene til Evensen er at mange helse- og kjøkkenansatte ikke føler tilhørighet til eller jobber mot de samme målene når det kommer til mat og pasienters ernæringsmessige behov og ønsker.
— Kost- og ernæringsforbundet har sammen med Forbrukerrådet tatt til orde for at kommuner burde vedtatt en mat- og måltidspolitikk for å sikre en god matomsorg. Kan det være en vei å gå for å sikre forankring?
– Ja, det kan det være. Samtidig er det veldig viktig at dette ikke blir en fjern retningslinje som bare et fåtall kjenner det. Det må være et levende dokument som alle føler eierskap til. – Det viktigste er at faggruppene prater sammen, samarbeider og lytter til hverandre. Ikke en gang, men jevnlig. Gjør det lett å ta en telefon til hverandre, gjør linjene mellom kjøkken og avdelinger enkle og tilgjengelige, ha faste møter sammen, bli kjent. Oppsøk kjøkkenet, oppsøk avdelingene. Oppsøk de som skal spise maten.
— Kjøkkenskriveren leses av ledere og ansatte i storkjøkken/institusjonskjøkken. Hva er din viktigste oppfordring til dem?
– Jeg var på hospitering i Danmark på noen institusjoner, og der gikk kokkene ulike vakter. Noen begynte tidlig og noen begynte litt seinere. Poenget var at det alltid skulle være en av de som hadde laget maten som leverte maten på avdelingene, eller som var på kjøkkenet da frokosten, lunsjen eller middagen ble hentet. Den som hadde laget maten skulle muntlig fortelle hva som skulle serveres den dagen og hvordan det skulle serveres/tilberedes. Den som fikk maten overlevert måtte gjenta dette for å sikre at alt var forstått. En til to ganger i uka gikk kokkene rundt på avdelingene under middagen og hørte hva pasientene syntes om maten, snakket med pasientene og skrev ned ulike forslag. Det tok litt tid, men var samtidig kostnadsbesparende i form av mindre matavfall og mer tilpasset ernæring til pasientene. Min viktigste oppfordring er: Gjør dere tilgjengelige og vær fleksible. Snakk sammen!
Doktorgradens viktigste funn:
- Helsepersonell kommuniserer i liten grad med kjøkkenet, selv om de har mange oppgaver og mye ansvar knyttet til mat og matservering
- Der kjøkkenet er lokalisert på institusjonen, er det mer deling av informasjon mellom faggruppene. Der det er fysisk nærhet og sosial kontakt mellom pleie- og kjøkkenpersonalet, er også samarbeidet rundt maten bedre.
- Hvis kjøkkenet er lokalisert utenfor institusjonen, foregikk dialogen mer formelt, for eksempel via telefon eller elektroniske skjema. Med stor avstand til kjøkkenet tok helsepersonellet ofte egne initiativ for å forbedre maten til pasientene.
- Å legge til rette for møter og kontakt ansikt til ansikt er viktig for å utveksle informasjon og utføre matrelaterte oppgaver som er gunstig både for pasientene og de ansatte. Både fysisk avstand og trange tidsskjema kan gjøre slike møter vanskelig å få til i praksis. En løsning kan være at institusjonslederne tar initiativ til møter på tvers av personalgruppene. På den måten kan yrkesgruppene få økt forståelse for hverandres oppgaver, utvikle et felles «språk» og samles om felles verdier.